Hva gjør man når noe er feil?
Mange reparerer selv, noen sender til reparasjon og andre kaster. Men hva gjør man, hvis det man gjør, ikke blir riktig? Kan man fortsette å reparere til det uendelige?
Jeg tror ikke det. Man kan lett komme til å reparere i stykker. Dette er metaforisk. Jeg tenker (selvsagt) på lærerens rolle i undervisningen. En som veileder, kunnskapsformidler, rollefigur, organisator, rådgiver, relasjonsbygger, kontaktperson og alle andre roller som er tillagt læreren. De fleste tenker seg kanskje læreren som kunnskapsformidler og at det en lærer er, kommer tydeligst fram i klasserommet (eller grupperommet, som det nå heter). Dette er selvsagt den mest vesentlige rollen en lærer har. Og nå nærmer vi oss det store spørsmålet: Hva gjør så læreren i eventuelle situasjoner der han merker at det han gjør ikke fungerer hos elevene?
Med erfaring fra egen praksis forstod jeg at det jeg visste og ville overføre til elevene (kognitiv konstruktivisme; tilrettelegge slik at elevene kan gjøre kunnskapen til sin egen), ikke holdt de målene som jeg hadde satt opp for undervisningen? Eleven fikk med andre ord, ikke det utbytte av undervisningen som var forutsatt. Hva kunne så jeg gjøre med dette? Pedagogikk tenkte jeg. Dette faget manglet jeg i min utdanning. Jeg tenkte at å lære pedagogikk vil noe forenklet, være det samme som å lære å lære bort. Lærerutdanning ble svaret på min kunnskapstørst i å lære å lære bort.
Nå nærmer det seg tiden da departementet skal godkjenne meg som Allmennlærer. Jeg har fulgt gjeldene fagplaner, nye og gamle reformer, slik at summen av utdanningen er komplett. Faget som jeg skulle ta, pedagogikk, er snart ferdig. Jeg sitter igjen med den kunnskapen om å lære bort, som målene i fagplanen spesifiserer. Noe av dette er viten om tidligere personers virke og tanker: Fra Sokrates til Piaget og Vygotskey, fra Platon til Skinner og Fröbel, fra Aristoteles til Dewey og fra Darwin til Kant og Rousseau.
Er det slik at planer og reformer for grunnskolen blir nøye vurdert og reformert i takt med tiden? Glemmer departementet og ministeren (-e) at det også skal være dyktige nyutdannede lærere i skolen fra dag nr. 1? Dyktige fagpersoner som skal kunne formidle og veilede på en god måte? Planen for lærerskolen vektlegger ikke bruk av metoder eller å forandre på undervisningsopplegg der dette ikke virker. Noen av mine kunnskapsmål i faget var, å evaluere raskt når noe ikke fungerer, forandre metoder underveis, gjøre ting annerledes og ha et stort spekter av tilnærmingsformer for kunnskapsformidling/veiledning. Disse målene har ikke blitt tilfredsstilt på samme måten som kunnskap om historiske personer og begivenheter.
Fagplanen for pedagogikk (og praksis) trenger en justering slik at elevene møter en lærer, som med enkle grep kan tilpasse undervisningen. Det hjelper ikke alltid at læreren møter med faglige gode kunnskaper når formidlingsevnen ikke er tilstrekkelig ivaretatt i lærerutdanningen. Man kan ikke fortsette å reparere til det uendelige, dersom undervisningen slår feil. Man må vite de rikte grepene der og da. Når man merker at sine egne metoder ikke virker for elevene, hjelper det lite å vite at det under Vygotskeys forelesninger var vinduene åpne, fordi det ikke var plass til alle inne. Kunnskap om slike metoder er nærmest å regne som en uoppnåelig visjon for de fleste av oss.
Mange reparerer selv, noen sender til reparasjon og andre kaster. Men hva gjør man, hvis det man gjør, ikke blir riktig? Kan man fortsette å reparere til det uendelige?
Jeg tror ikke det. Man kan lett komme til å reparere i stykker. Dette er metaforisk. Jeg tenker (selvsagt) på lærerens rolle i undervisningen. En som veileder, kunnskapsformidler, rollefigur, organisator, rådgiver, relasjonsbygger, kontaktperson og alle andre roller som er tillagt læreren. De fleste tenker seg kanskje læreren som kunnskapsformidler og at det en lærer er, kommer tydeligst fram i klasserommet (eller grupperommet, som det nå heter). Dette er selvsagt den mest vesentlige rollen en lærer har. Og nå nærmer vi oss det store spørsmålet: Hva gjør så læreren i eventuelle situasjoner der han merker at det han gjør ikke fungerer hos elevene?
Med erfaring fra egen praksis forstod jeg at det jeg visste og ville overføre til elevene (kognitiv konstruktivisme; tilrettelegge slik at elevene kan gjøre kunnskapen til sin egen), ikke holdt de målene som jeg hadde satt opp for undervisningen? Eleven fikk med andre ord, ikke det utbytte av undervisningen som var forutsatt. Hva kunne så jeg gjøre med dette? Pedagogikk tenkte jeg. Dette faget manglet jeg i min utdanning. Jeg tenkte at å lære pedagogikk vil noe forenklet, være det samme som å lære å lære bort. Lærerutdanning ble svaret på min kunnskapstørst i å lære å lære bort.
Nå nærmer det seg tiden da departementet skal godkjenne meg som Allmennlærer. Jeg har fulgt gjeldene fagplaner, nye og gamle reformer, slik at summen av utdanningen er komplett. Faget som jeg skulle ta, pedagogikk, er snart ferdig. Jeg sitter igjen med den kunnskapen om å lære bort, som målene i fagplanen spesifiserer. Noe av dette er viten om tidligere personers virke og tanker: Fra Sokrates til Piaget og Vygotskey, fra Platon til Skinner og Fröbel, fra Aristoteles til Dewey og fra Darwin til Kant og Rousseau.
Er det slik at planer og reformer for grunnskolen blir nøye vurdert og reformert i takt med tiden? Glemmer departementet og ministeren (-e) at det også skal være dyktige nyutdannede lærere i skolen fra dag nr. 1? Dyktige fagpersoner som skal kunne formidle og veilede på en god måte? Planen for lærerskolen vektlegger ikke bruk av metoder eller å forandre på undervisningsopplegg der dette ikke virker. Noen av mine kunnskapsmål i faget var, å evaluere raskt når noe ikke fungerer, forandre metoder underveis, gjøre ting annerledes og ha et stort spekter av tilnærmingsformer for kunnskapsformidling/veiledning. Disse målene har ikke blitt tilfredsstilt på samme måten som kunnskap om historiske personer og begivenheter.
Fagplanen for pedagogikk (og praksis) trenger en justering slik at elevene møter en lærer, som med enkle grep kan tilpasse undervisningen. Det hjelper ikke alltid at læreren møter med faglige gode kunnskaper når formidlingsevnen ikke er tilstrekkelig ivaretatt i lærerutdanningen. Man kan ikke fortsette å reparere til det uendelige, dersom undervisningen slår feil. Man må vite de rikte grepene der og da. Når man merker at sine egne metoder ikke virker for elevene, hjelper det lite å vite at det under Vygotskeys forelesninger var vinduene åpne, fordi det ikke var plass til alle inne. Kunnskap om slike metoder er nærmest å regne som en uoppnåelig visjon for de fleste av oss.
posted by Jan Sverre at 13:21
2 Comments:
Hei på deg:)
jeg ville bare si at jeg er så enig med deg i dine tanker, nesten så jeg kunne tenkt dem selv...litt mer "brukervenlighet" hadde ikke akkurat skadet. Men nå er det vel sånn at vi bare er kvalifisrt til å begynne å bli lærere, den videre "utdannelsen" fortsetter jo i møte med elevene. Jeg håper at den pedagogiske plattformen min gir meg styrke og mot til å stoppe i tide, slik at "skadene" ikke blir for store. Jeg er opptatt av og bestemt på at selv om jeg er "ferdig" lærer nå, så må det studeres videre innen de ulike områdene. For meg er dette viktig, men også det jeg gleder meg til.
PS jeg har jobbet som lærer, vet hva jeg går til og for meg er dette med egenutvikling som lærer en viktig del.
stå på Jan Sverre:)
hilsen "nabon"
Hei Brox! Det du sier er som du sier; rett, i det minste litt rett. Jeg ser at jeg utrykker meg litt feil på et par områder. Det jeg savner er et RIKT utvalg av måter å drive undervisning på. Eller vi kan godt kalle det et rikt utvalg av METODER som vi kan benytte for at elever skal tilegne seg kunnskap. Mange av disse metodene er like uansett om det er norsk, samfunnsfag, nami og til og med innen kunst og håndverk kan vi bruke samme metoder for enkelte emner (eks. arkitektur). Jeg synes lærerutdanningen ikke har gitt oss nok kunnskap om forskjellige metoder. Vi har i heller ikke fått nok opplæring til å se at en metode ikke fungerer før det på en måte er for sent. Da har vi forspilt vår egen og elevenes tid. Det at en metode ikke fungerer har med elevenes forutsetninger, alder eller fag å gjøre, tror jeg. Dette kan kanskje dreie seg om blant annet elevgruppens sammensetning?
Hei nabo. Jo, vi har begge erfaring fra skolen, og har kanskje begge opplevd at ting ikke fungerer slik vi hadde antatt. Det er riktig at vi ikke er ferdig lærere når vi er ferdig med lærerskolen. Slik ser jeg også det. Men problemet er at mange av oss er faglig sterke på flere områder, men ikke på dette jeg her berører og som jeg mener er svært viktig: Pedagogikk, didaktikk og et stort spekter av variasjoner av metodebruk. Jeg synes det er feil at elevene skal være "prøvekaniner", når vi er "uheldig" å tar i bruk feil metode. Den justeringen som vi i ettertid må bruke tar tid. Dette kommer som en følge av at lærerutdanningen ikke legger nok vekt på hva som er viktig i forhold til å kunne sette i gang elevenes kunnskapstørst. Og dette vil skje tross at vi kan nok om emnet vi skal undervise i.
Legg inn en kommentar
<< Home